Inläggav gråa hår » 04 jan 2009 19:10
En spade är en spade!
Samfunnskontraktene har to felles fundamentale elementer. For det første en karakterisering av situasjonens begynnelse, det vil si ”state of nature” hos blandt annet Hobbes og ”original position” hos Rawls. "Initial bargaining position" hos Gauthier. For det andre en karakterisering av aktørene, deres motivasjon og rasjonalitet for enighet i etableringen av kontrakten eller pakten. Hvordan de ulike aktørene vil komme til enighet vil variere ut fra selve ”kontraktsgrunnlaget”. Rettferdighetsprinsipper, fordelingsprinsipper (Rawls), oppgi sine rettigheter til en suveren (Hobbes), tilegnelse av disposisjon for moralitet (Gauthier).
Samtidige kontraktteorier kan deles inn i tre typer, subjektivistisk kontraktssyn (Gauthier), det rawlsiske, og ”dual contract theory” (bla Nagel). Av hensyn til plass og relevans så kommer jeg bare å behandle de to førstnevnte. Jeg kommer også å se på aktørenes motivasjon/rasjonalitet innenfor de ulike kontraktteoriene og hvordan de er tenkt å fungere i interaksjon med andre aktører. Klarer ”rational choice” teorien og spillteorien løse dilemmaet om rettferdighet i en stat av djevler, eller er det en umulighet?
I Platons dialog Kriton1 sitter Sokrates i sin celle og venter på sin henrettelse. Kriton har kommet til Sokrates med et forslag om å frita Sokrates. Kanskje ikke helt uventet så avslår Sokrates dette. Hans grunner er nemlig at enn om han er uskyldig så hadde det ikke vært riktig å flykte fra sin straff. Hvis Sokrates hadde brutt mot lovene så var det ikke noe som hindret andre til å gjøre det. Lovene måtte følges ellers så blev lovene ødelagt. Han hadde selv valgt å leve under det Athen som fostret han til voksen, lovene hadde beskyttet han tidligere. Han velger derfor å akseptere det Athenerne hadde idømt han.
Dette er en tidlig formulering av en samfunnskontrakt2, Sokrates har indirekte inngått en avtale med Athen om at han skal leve under lovene, det vil si høste beskyttelse når han trenger det og følge lovene når de påbyr han å gjøre så. Gjennom å velge slik han gjorde så respekterte han paktens gyldighet samt sikret seg en privilegert plass i det hinsidige. Hva er argumentet her? Hvis du skal kunne nyte godene lovene forsyner deg i form av beskyttelse, så er du også nødt at følge de lovene når de er vendt mot deg og truer deg. Kant (og Hegels) argumenter for lydighet hviler på dette sokratiske argument om lydighet. Fra et individuelt perspektiv så er det irrasjonelt å gjøre slik. Det strategiske alternativ for Sokrates hadde helt klart vært å følge Kritons forslag og flyktet for å berge sitt skinn. Men er dette så klart? Handlet Sokrates kanskje strategisk? Vi skal undersøke saken nærmere litt senere i lys av Hobbes, og Gauthier, med en liten innblikk i Rawls.
SEPARASJONEN AV DEN STRATEGISKE RASJONALITET FRA MORALITETSBEGREPET
Kan rettferdighet realiseres på grunnlag av rent strategisk fornuft? Spørsmålet er gammelt og jeg innleder mitt forsøk på å besvare, eller i hvert fall undersøke dette med utgangspunkt i den kristne tradisjon. Innledningsvis kan jeg si at Augustin skillet mellom ”Civitas dei” og ”Civitas diaboli”, Gudsstaten og djevelstaten3. Det er ingen tvil om at den jordlige stat eller ”civitas terrena” tilhørte denne stat av djevler. Alene kunne Gudsstaten realisere rettferdighet og det på bakgrunn av Guds kjærlighet (nåde), den jordiske stat kunne ikke dette siden den ikke hadde sitt grunnlag i kjærligheten til Gud, men i menneskets kjærlighet til seg selv (egenkjærlighet). Således er det ingen verdslig (sekulær) politisk etikk hos Augustin.
Denne torikers doktrine videreføres av Martin Luther.
Luther reagerte på kirkens praksis med avlatshandel. Mennesker skulle ikke kunne kjøpe seg fri for synd. Det var flere grunner til det, men først og fremst så rettet han kritikken mot at det ikke fantes noen ”smart” vei til Gud. Hvis man godtok denne handel så var den samme sak som å si at man kunne lure seg til frelse4. Det var alene troen som kunne frelse en sjel fra fortapelse. Luther skiller seg altså fra kirken på et ganske radikalt punkt og som kom til å få mange konsekvenser. Tro, ikke smarthet, var veien til Gud (ingen økonomisk tenking i forhold til sjel/legeme). Store gaver var ikke et tegn på tro, uten et tegn på strategi eller økonomisk sans (vad gjør det deg om du eier hele verden men tar skade på din sjel). Luther skillet altså mellom holdning og tro. I Augustins ”civitas terrena” kunne ikke menneskene etablere rettferdighet på grunnlag av menneskelig egenkjærlighet, Luther går så langt i sin fordømmelse av avlatshandelen at han kaller denne (strategiske) fornuftsbruk for egenkjærlighetens hore. Her følger Luther augustinsk tradisjon (eller kanskje mer griper tilbake til Augustin) der han sier at den verdslige verden med sin strategiske bruk av fornuft ikke kan komme nærmere Gud, men bare gjennom en holdning, tro, håp og kjærlighet.
Det er en naturlig antagonisme mellom hva vi vil og hva Gud befaler oss å gjøre. Dette kommer av at de eneste virkelig sanne moralregler kommer fra Gud forstått fra et occamistisk perspektiv, dvs. ikke noen øvrig rasjonell rettferdiggjøring eller forklaring annet enn at den er innsatt av Gud. Gud er rett, og rett er formulert i termer som det som Gud befaler, det er rett å lyde Gud5. Lydighet for loven tilfredsstiller intet begjær siden menneskenaturen er depravert av arvesynd. Vi kan ikke følge denne Guds lov ut fra fornuft og naturlig vilje, våres vilje kan ikke gjøre det Gud vil siden vi er bundet i synd. Det betyr ikke at Gud ikke har befalninger, men det er ikke våres handlinger i samsvar med befalningene som gir utelling når det kommer til frelse. Loven står nærmest som en målestokk ut fra hvilken vi selv kan dømme oss som angrende syndere.
Her vises Luthers anti- konsekvensialistiske poeng som ligner veldig på Kant. Individenes sanne forandring er intern, det eneste som teller er frykt og beven som angrende synder foran Gud, det er troen som beveget handlingen og ikke selve handlingen. I et luthersk teologisk perspektiv finnes således ikke utromme for meritter.
Machiavelli er med på Luthers analyse av maktens vilkår, altså han analyserte politikk fra et abstrakt synspunkt ut fra en instrumentell rasjonalitet6. Der er en enormt stor forskjell på livets ”er” og livets ”bør” sier Machiavelli. Den som lever som han ”burde”, vil gå mot undergang (”dem som gjør godt forgåes blant folk som gjør ondt”7). Her ser vi hvordan Machiavelli bejaer den teoretiske fornuft og gir den en mye mer respektabel posisjon i forhold til sin tenking, en den fikk i forhold til Luthers sin tenking. Hos Machiavelli får denne strategiske fornuft mer et element av overlevelseskunst, altså en livsnødvendig evne. Den strategiske (sekulære) fornuft var her selve forutsetningen for erobring og opprettholdelse av makten (Fyrsten). Lover er ikke alltid tilstrekkelig derfor må fyrsten i blant oppvise brutalitet. Denne fyrste skal altså ta utgangspunkt i at mennesket er ondt og at de vil følge sine onde innstilling ved første og beste anledning. Strategisk rasjonalitet hos Machiavelli kan altså ses på som venn – fiende relasjoner. ”Hvis du er hersker og skal beholde din makt så er det disse grundig undertrykkendes grusomheter som er nødvendig for å opprettholde din posisjon”. Men den store forskjellen på Machiavelli og Luther må som vi har sett være at ingen teologisk patriarkalsk ordning er med i Machiavellis analyse.
Før jeg skal gå videre med den hypotetiske etableringen av samfunnskontrakten så vil jeg peke på de viktige konsekvensene Luthers skille medførte. Man må kunne si at en viktig faktor til monarkiets opphevelse til stor del ligger til grunn i den lutherske reformasjonen. Monarkens embete var rettferdiggjort som innsatt av Gud (”…a natural right of a supreme father over every multitude, although by the secret will of God”8) tidligere, men denne rettferdiggjøring blev sterkt svekket av reformasjonen. Tro ble til et privat anliggende. Altså den eneste naturlige retten (monark innsatt av Gud) skiltes fra embetet om å være hersker. I denne opphevelse av monark som innsatt av Gud og folket under monarken så skjer det også en opphevelse av også folket som eksisterende helhet, som avgrenses ved det partikulære, individet.
1. SITUASJONENS BEGYNNELSE, NATURTILSTAND OG UTGANGSPOSISJONER
1.1 Hobbes
I det hobbesianske universet (naturtilstanden)9 lever individene et liv karakterisert som ”solitary, poor, nasty, brutish and short10”. Deres eneste drivfjær frykt kan ses på bakgrunn av Hobbes mekanistiske ideal11 der mennesket er en rent kalkulerende mekanisme12 med eneste naturlige rettighet å opprettholde sitt eget liv (Egoisme + Selvopprettholdelsesdrift > frykt) ”The finall Cause, End, or Designe of men [...] is the foresight of their own preservation [...]13.”. I tillegg til å være selvorientert så er mennesket rasjonelt. Denne rasjonalitet er rent maksimerende instrumentell hvilket gjør at mennesket fungerer som ("Scouts, and Spies, to range abroad, and find the way to the things Desired14"). Derfor er mennesket i stand til å formulere de midler som er best egnet til å oppnå målet. Mennesket oppsøker det behaglige og unnviker det smertelige15, disse meninger er alltid subjektive preferanser (godt og ondt som nytteverdi). Mot dette har alltid vært et stridspunkt mot slik hedonisme, ”hva om den enes glede forårsaker den andres smerte?”. En ukjent forfattere skrev; ”As far as nature goes they say doing injustice is good while suffering injustice is bad…”16
Hobbes ser tre preferanser for uenighet og kilde til konflikt (competition, diffidence, glory)17. Siden dette er hva mennesker begjærer så vil det alltid stå i motsetningsforhold til andre menneskers ”selfpreservation”. ”First strike”18 vil være en dominant strategi i naturtilstand.
Men Hobbes mente samtidig at aktørene kan være hvor forskjellige som helst i sine andre preferanser, så lenge de ikke er i konflikt med selvoppbevaringsdriften.
Preferanser som står i konflikt med ”selfpreservation” vil generere irrasjonell atferd. Selvmord vil for eksempel alltid være irrasjonelt hos Hobbes. Man kan ikke se selvoppbevaringsdriften som egoisme i den forstand som strategisk fornuft. Denne drift ligger a priori egoisme, som fortsatt opprettholdelse til strategisk fornuft. Hobbes negative antropologi kan spores tilbake til Luther som mente at mennesket var depravert og ondt19 (som konsekvens av arvesynden). Mennesket lever i frykt som konsekvens av Hobbes psykologiske egoisme, det mest rasjonelle en aktør i møte med andre aktører kan gjøre i naturtilstanden er å angripe (first strike) hvis det er sannsynlig å komme ut gunstig av det, eller å flykte hvis det er mistanke å tape kampen. Hobbes naturtilstand er preget av det vi skal komme tilbake til som ”fangens dilemma”.
1.2. Kant
I ”metaphysics of morals” kaller Kant naturtilstanden for ”a state devoid of justice”,
Det er sagt at Kant skiller seg på et viktig punkt gjeldende ”naturtilstanden” fra Hobbes og det at i Kants naturtilstand så er det ikke bare en kamp for å overleve, men også en kamp for rettigheter. I naturtilstanden kan aktører gjøre krav på private rettigheter (eiendomsrett, private kontrakter med mer.), men det er en mangel på allmenne rettigheter. Men i den grad dette skulle være gjeldende partikulære og ikke universelle sympatier så er dette allerede formulert hos Hobbes.
1.3. Rawls
Rawls utgangsposisjon skiller seg radikalt fra naturtilstanden hos Hobbe og Kant (selv om den bygger på Kantiansk konstruktivisme). Rawls begynner ikke med den klassiske læresetning om individuelle rettigheter. Rawls utgangspunkt er i stedet bestemte irredusible moralske ideer som ikke er utledet fra individenes subjektive målsetninger men inkorporert i utgangsposisjonen. I forsvar for det han kaller ”Kantian interpretation of justice as fairness” foreslår Rawls at vi tenker oss utgangsposisjonen (original position) fra hvilket ståsted rasjonelle aktører selv ser verden fra. Rawls utgangsposisjon må betraktes som et rent abstrakt hypotetisk tankeeksperiment (a device of representation) og kan ikke på noen måte oppfattes som en historisk prosess eller som en fremtidig mulig situasjon. Rawls utgangsposisjon er rent hypotetisk i sin utforming og hensikten med det er å vise at hvis vi hadde inngått en slik kontrakt bak et ”veil of ignorance”20 så ville konsekvensene av utfallet bli noe lignendes det vi har. Bak ”veil of ignorance” skal altså et uvitendes ”the economic man” ta frie valg ut fra strategisk egeninteresse og maksimerende preferansestruktur (rational choice). Poenget med dette ”veil of ignorance”, er at aktørene ikke har kjennskap til posisjon foran sløret. Siktet er at frie og like borgere kan rettferdiggjøre sine institusjoner på en slik måte at flest mulig kan godta disse. Dette gjøres ved å fjerne tre ting, naturlige og sosiale forskjelligheter/ulikheter, konkrete samfunnsplasseringer og individuelle psykologiske tilbøyeligheter, spesifikt syn på gode liv og personlige verdier. Derimot så skal viten om rent generelle samfunnsforhold (kultur og psykologi) sikres for å muliggjøre valg. Alle mennesker er med på å velge bak sløret så lenge de er mentalt frie og oppegåendes. Men Rawls skriver også at de skal ha en generell oppfattelse av hva rettferdighet vil si, dvs. at de skal kunne forpliktige seg til regler, prinsipper og avtaler. Rawls mente at friheter og ulikheter som to rettferdighetsprinsipp var noe hvert (strategisk) rasjonelt individ var kapabel til å forstå i originalposisjonen.
Men spørsmålet blir om ikke Rawls legger litt for mye i ”the economic man” når han sier at de skal ha en alminnelig rettferdighetssans, for han skriver intet mer om hvordan denne rettferdighetssans skulle oppstå ut fra rent strategiske motiver.
1.4.Gauthier
Gauthier blir ofte sett på som hobbesianer i antakelse og metode, men ikke i sin konklusjon.
I sin ”morals by agrement” argumenterte han for at Hobbes hadde rett, vi kan forstå politikk og moral med fundament i en enighet mellom rent egeninteresserte rasjonelle aktører. Den store forskjell i rammeverk er at Gauthier mener at moralitet kan etableres uten en ekstern suveren. Den subjektivistiske kontraktteorien til Gauthier begynner fra tvilling premisset at aktører motiveres av begjær, fornuft beveger bare aktører til handling i de tilfeller de referer til et begjær, Gauthier tvilte på muligheten at aktører motiveres ut fra andre grunner en egen interesse.21 ”Initial bargaining position” hos Gauthier er et desentralisert men ordnet marked der ”Straightforward maximizers” havner opp i kollektive handlingssituasjoner som kan karakteriseres som fangens dilemma. Startpunktet er utformet i en lockiansk22 konsept for eiendomsrett. Hvilket moralsystem for samarbeid skulle begrensede ”maximizers” bli enig om hvis de var i forhandling med andre begrensede ”maximizers”? Med ulike utgangspunkt og ulike egenskaper så burde ulike moralstrukturer bli akseptert. Aktørene forutsettes å ha lik rasjonalitet, men ellers har de hva naturen har gitt dem. Situasjonen de forhandler fra er gjenstand for begrensninger. Gauthier hevder at moralitet kan genereres som rasjonalistisk begrensning fra ikke-moralske premisser for rational choice. Der er to hovedelementer i Gauthiers prosjekt. Det første er å vise at det i visse tilfeller og under visse omstendigheter kan være rasjonelt for noen som ikke er motivert ut fra moralske preferanser å velge å tilegne seg den motivasjonen. Det vil si at amoralske rasjonelle aktører kan velge moralske koder og regler for å begrense sin atferd. Det andre er å finne ut eksakt til hvilke regler disse rasjonelle aktører skulle bli enig om. Gauthier skiller mellom nært samarbeid og vidt samarbeid. Nært samarbeid defineres som en person som er disponert for samarbeid på en slik måte at det genererer optimal og rimelig utfall. Vidt samarbeid er når en person som samarbeider i de tilfeller og på de måter som gir utelukkende like mye fortjeneste i relasjon til universelt ikke-samarbeid. De som samarbeider vidt vil bli dratt nytte av, grunnet gjennomsiktelighet i deres motiv, da andre vil ha grunner for å gi betingelser som bare er litt bedre en om de ikke hadde vært i forhandling. Mens de som samarbeider nært alltid er villig til å akseptere kooperative overenskomster basert på minimax relativ bevilgning23. De er villig til å samarbeide hver gang samarbeidet er gjensidig tjenelig, betingelsen er at det er like rimelig og like rasjonelt. I å nekte andre vilkår enn disse så eliminerer de ikke videre utsikter for samarbeid med andre rasjonelle aktører, og de sikrer seg at dem som ikke er disponert for sømmelig samarbeid ikke heller nyter fortjenester av samarbeid, uten at deres usømmelighet faller tilbake på de selv. Derfor er vidt samarbeidende atferd usømmelig (avvik) og irrasjonelt. Nært samarbeidende atferd er sømmelig (samarbeid) og rasjonelt. Det problematiske her, er at nært samarbeid er definert som relasjon mellom minimax og rimelighet (fairness). Det blir problematisk siden nært samarbeid brukes som premiss for ”forhandling” som fører til minimax forhandlings løsning fordi det er forhandlingsløsningen som er forutsatt for å muliggjøre rimelighet.
Gauthier sammenligner ”straightforward maximizing” med ”Hobbes Foole”. ”the Fool” er villig til å bryte sitt løfte hver gang det ligger i hans interesse. Hvis ”the Fool” lånte penger fra deg, så skulle han ikke betale dem tilbake med mindre det fantes utsikter for videre lån. Men argumenterer Gauthier, det ville vært bedre med en begrensende rasjonalitet (constrained maximization). Slik definerer Gauthier en CM: ”Somone who is conditionally disposed to base her action son a joint strategy or practice should the utility she expects where everyone so to base his action, be no less than what she would expect from the cooperative outcome determined by minimax relative concession” og “Someone who actually acts on the conditional disposition should her expected utility be greater than what she would expect were everyone to employ individual strategies.”
”The Lockean proviso”24 forbyr en at forbedre sin situasjon hvis dette fører til en forverring for andre, Grunnpoenget for å fastslå hvordan jeg påvirker deg, i betingelser for forbedring eller forverring av din situasjon, er bestemt ut fra utfallet som du skulle forvente deg ved mit fravær. Det interessante er at Gauthier bruker ”the proviso” for å generere en ikke tvingende retningslinje. Dette er problematisk,
Forutsatt rasjonelle maksimerende aktører i forhandling med andre for øke nytteverdi så skulle man kunne tenke seg at de vil bruke alle metoder som er tilgjengelige for å øke sin andel av resursdistribusjonen. En av disse metoder ser ut til å være tvang. Dette er støttet empirisk av historien. Hvorfor tror så Gauthier at rasjonelle aktører skulle forkaste slike ubehageligheter og forhandle ut fra en situasjon som ekskluderte tvang? Gauthier brukte et eksempler om ”herre/slave”. Utgangsposisjonen var deprimerte ”slaver” som arbeidet under sine ”herrer” av frykt. Men når ”herrer” inngikk en pakt med ”slaver” (i troen om at de arbeidet bedre når de var glade), og gjør dem til lønnstagere i stedet, så kunne man tro at arbeidet skulle bli bedre. Men i stedet forverret det seg. Når de tidligere ”slaver” ble spurt hvorfor de jobbet ennå dårligere, ble svaret at de hadde inngått pakten som slaver. De var tvunget til å inngå pakten. Med en gang de var frie sto det klart at fruktene fra arbeidet ikke sto i kontrast til minimax og derfor ingen grunn å bli villige tjenere. På dette grunnlag ville Gauthier vise hvorfor den brede form for samarbeid er irrasjonell
Gauthier mente at Hobbes er verdisubjektivist. Hvor verdi har eneste betydning som subjektiv preferanse uten begrensninger på hva individene kan foretrekke. Hobbes selvoppbevaringsdrift reduseres til tilfeldige sammentreff av subjektive verdipreferanser og ikke som nødvendig betingelse for rasjonalitet. Gauthier ser således selvoppbevaringsdriften som en kontingent universell sannhet om at rasjonelle aktører er selvoppbevarende. Han ser dette som en standard av naturlig fornuft. I naturtilstanden er aktørene ”straightforward maximizers”. Det vil si at de bruker færrest antall midler som er nødvendige for å oppnå det beste mål.
Gauthier skille mellom en naturlig og konvensjonell fornuft, der den naturlige står som standard for rasjonalitet mens den konvensjonelle står for moralitet. Gauthier setter således selvoppbevaringsdriften i rasjonaliteten og ikke a priori rasjonalitet som Hobbes gjorde. Konsekvensene av å beregne Hobbes lov om selfpreservation ut fra rasjonalitet blir dramatiske, hos Gauthier kan selvmord til og med ses på som rasjonelt hvis handlingen er motivert ut fra et sterkere begjær/ønske/vilje (desire) om å ta sitt liv enn motivet for selvoppbevaringsdrift.
HAR KONTRAKTEN NOEN KRAFT I SEG SELV UTEN SANKSJONER
Durkheim sa at alle samfunnskontrakter forutsetter moralske sammenkomster, men stemmer det?
2.1 Hobbes
En ganske naturlig overgang fra den monark som mistet sitt naturrettslige embete som innsatt av Gud fører til Hobbes. Det finnes ingen andre naturrettslige grunner enn individets selvopprettholdelsesdrift for etablering av en stat. Naturretten fikk helt enkelt stå tilbake for nyttemaksimeringsdoktrinen. Statsdannelse er et strategisk valg hos Hobbes.
“Whensoever a man Transferreth his Right, or Renounceth it; it is either in consideration of some Right reciprocally transferred to himselfe; or for some other Good he hopeth for thereby. For it is a voluntary act: and of the voluntary acts of every man, the object is some Good to himselfe.”25
Vi kan her se det som et utilitaristisk maksimeringselement ved Hobbes. Mennesket som rasjonelt vesen unngår det ubehagelige (frykt i naturtilstanden) og oppsøker det behagelige (trygghet ved å forlate naturtilstanden). Altså maksimeringsprinsippet tilsier å inngå en kontrakt som tar hensyn til ”mutual fear and the urge for peace”26. Dette forstås ut fra en egeninteresse om å maksimere sin egen lykke og minimere ulykke. Men maksimering av egen lykke kan lett komme i konflikt med andres selfpreservation, dette vil generere en tilstand av frykt som det er gunstig å komme bort fra. Derfor etablering av en pakt. I avsnitt 1.1 påbegynte jeg et sitat fra en ukjent forfatter, en fortsettelse av argumentet vil vise hvorfor det er nødvendig å inngå avtaler, ”…the badness of suffering injustice outweigh the goodness of doing it to such an extent that after people have been doing injustice to each other and suffering it, once they´ve had a taste of both, then those who lack the power to avoid the one while choosing the other decide that it is in their interest to make a mutual agreement neither to do nor suffer injustice”27. Men problemet med en pakt er at de lett kan brytes, mennesket er stadig kalkulerende for sin egen nytte og vil bryte kontrakten (avvik) med en gang det er fordelaktig. Vi kan også her se element av ”fangens dilemma” i selve inngåelsen av kontrakten. Mennesket ser at de ubegrensede friheten fra ”naturtilstand” må ledes, ikke bare av rasjonalitet men en ”riktig” fornuft, ”laws of nature”. Dette er for Hobbes den eneste riktige objektive moral. En gave fra Gud, men i protestantisk tradisjon så er slike gaver eller ”gabe” samtidig ”aufgabe”, en oppgave til mennesket. At den karakteriseres som Guds gave viser at den ikke er laget av mennesket, eller kommet til av en pakt. Den er oppdaget av fornuft under påtrykk av pasjoner og videre ”agreable to the reason of men”. ”Law of Nature” er ikke en lov i juridisk forstand siden de er uskrevne lover. Det er mer som kvaliteter som gjør mennesket er disponert til fred og lydighet.28I etablering av ”commonwealth” blir disse lovene virkelige lover. ”Laws of Nature” er således det samme som ”Civill Laws”. Lydighet for ”Civill Law” er lydighet mot naturen (Forskjellen mellom lovene ligger således ikke i innhold men som ulike deler av loven)29. I det jeg har skrevet her insinueres det sterkt at det er en vilje at lovene følges, men siden det aldri er strategisk å følge lovene selv. Så begrenser seg denne vilje til vilje at andre følger loven. Alle vil (synes det er fordelaktig) at alle andre følger denne loven. Eiendomsforhold er en tosidig mynt i naturtilstanden. Der er en begrenset glede over å ha disposisjon over et gode, men et dominerende ubehag for å miste det (hvilket er stor sannsynlighet siden alle har ”rett” til å ta det). Således mener jeg at denne vilje for loven kan omformuleres til at aktørenes frykt (for å miste noe) og deres kalkuleringsevne genererer innsikt om nødvendigheten av en pakt. Det er alltid dominant strategi å avvike fra avtalen hvis det er tjenelig. I naturtilstanden er det rasjonelt å handle strategisk på en slik måte, men siden alle gjør det så befinner alle seg i en krigstilstand.
For å belyse rasjonalitet og selfpreservation i kontrakten viser jeg innledningen med Sokrates. Sokrates i lys av det hobbesianske syn på rasjonalitet, så ville Sokrates bli sett på som irrasjonell. Som vi så hadde Sokrates ikke et ønske om å dø, men et ønske om å respektere lovene. Men i henhold til en ”straightforward kalkuleringsevne” så vil målsetningen til Sokrates være irrasjonell så lenge det bryter mot det grunnleggende ved mennesket som er selfpreservation.
2.2 Kant
Men også Kant ved et tankeeksperiment argumenterte (selv djevler kunne danne en stat) slik Hobbes hadde gjort og gav han rett i at mennesket kunne etablere en stat ut fra den teoretiske fornuftsbruken alene (djevler vesen uten praktisk fornuft og kun den kalkulerende evne i teoretisk fornuft). Altså kan statsdannelsen forståes ut fra teoretiske imperativer. På en måte kan kanskje dette ses på som et ennå mer ekstremt standpunkt enn Hobbes, fordi disse djevler vil i egenskap av djevler ikke ha partikulære sympatier og selv mindre universelle sympatier. Men i Hobbes naturtilstand så vil aktørene besitte partikulære sympatier.
Hvis du vil leve et lenger liv i trygghet og uten frykt for en brutal død så er denne statsdannelse med en suveren måten å gjøre det på.
Kant: selvlovgivning kun indirekte dvs. representativt (til forskjell for moralloven som både er direkte av den moralske vilje). Representativt med minimum i en hypotetisk selvlovgivning av folket. Omfatter hele befolkningen? Må ikke dette da gjøres gjennom en teoretisk fornuft, siden enkeltindividet ikke er direkte deltagende uten kun representeres? Tilbake til Rawls?
Kant generelle ”will-general laws”: dvs. som skal appellere til hele befolkningen.
Despotisme hvis lovene lages og utføres av en myndighet, republikanisme hvis oppdeling/separasjon av dømmende og lovgivende. ”Volunte generale” beskyttes i den republikanske modell. Altså den store forskjellen er at (“law of self-perservasion” eller “law of nature” hos Hobbes),” include neither normative claims nor normative constraints” (Leviathan, I,14.). Kant postulerer gyldigheten av konkrete legal krav and begrensninger også i naturtilstanden30. Hos Kant vil eksempelet med Sokrates raskt bli komplekst. Ut fra tesen om ”et folk av djevler” eller et TF -perspektiv så vil det selvfølgelig være irrasjonell atferd å ikke berge sitt eget liv. Men argumentet har senere blitt brukt av Kant for å understreke viktigheten av plikt for loven. Så ut fra et PF – perspektiv så vil Sokrates ha gjort det moralsk riktige siden han så på lovene som noe forpliktig allmenngyldig. Men ut fra den samme PF/TF så vil Sokrates regnes som motivert ut fra konsekvenser i den grad han ut fra et luthersk ”smartness” begrep hadde det hinsidige for øye. I et Kantiansk perspektiv så vil Sokrates bare være moralsk god i de tilfeller det overensstemmer med plikten, i dette tilfelle å dø for staten.
2.3 Rawls
Rawls tenker seg at kontrakten som er inngått skal gi de konsekvenser som er best mulig for den som har det dårligst stilt i forhold til alle andre mulige kombinasjoner. Dette vil sannsynligvis ikke bli et egalitært samfunn, men et samfunn som har slike ulikheter som i andre omgang vil kunne forbedre tilstander for de som har det dårligst stilt (når det regner på presten så drypper det på klokkeren). Men ut fra en teoretisk fornuft alene finnes det ingen gode grunner til å ikke forbryte seg mot kontrakten som ble inngått bak sløret hvis dette er tjenelig for egne formål. Uansett om alle sier seg enig i at den beste kombinasjonen er oppnådd bak sløret, så er det like lite som tilsier at dem skal slutte å handle strategisk på den andre siden sløret. Hva forhindrer disse kantske djevler uten praktisk fornuft at når de står på andre siden av sløret å ikke agere strategisk hvis muligheten byr seg? Så hva menes egentlig med ”best utelling for de dårligst stilt”? Hvordan skal disse avgrenses? Hva er fordelene? Skal fordelene ses som noe relativt eller absolutt? Hver gang kongen nyttemaksime stiger med x % skal da tiggerens stige med (x+1)%. Rettferdig at når kongen stiger med 1 million i inntekt og tiggeren får en hundrelapp ekstra i hatten i disponibel realinntekt per år31.
Teorien er dessuten kritisert for sin abstrakthet og hypotetiske tankekonstruksjon. Dette gjør at den helt enkelt ikke har noen forbindelse til et virkelig samfunn og derfor ikke forpliktende effekt. I rawlsisk forstand så vil Sokrates valg ses på som rasjonelt for så vidt den var motivert av et sterkere begjær i retning av å bevare statens legalitet.
2.4 Gauthier
Gauthier mente som sagt at suverenen ikke trengs i en samfunnsdannelse
I følge Gauthier, så er et viktig poeng med fangens dilemma at når man er involvert I en slik situasjon at andres handlinger kan påvirke ens egne interesser og omvendt så er det mer fordelaktig at agere kooperativt. Hvis man handler mot andres mål så er det gunstig for egne interesser også. Så lenge vi ønsker å agere rasjonelt bør vi altså utvikle i oss selv den disposisjon til å tvinge oss selv interaksjon med andre. Vi bør altså bli ”constrained maximizers” i stedet for ”straightforward maximizers” slik vi skulle vært i naturtilstanden.
Men der SM ikke tar høyde for nytteverdien av samarbeidet gjør CM det. Der CM tjener på samarbeidet taper SM på det. Altså der de opptrer rasjonelt som individuelle aktører fører valgene til at de kollektivt sett opptrer som irrasjonelle. I ”fangens dilemma” og lignende situasjoner32 er det altså rasjonelt at handle ut fra det kooperativt beste. Han ønsker således å vise at det er i alles interesse å forlate ”straightforward maximizing” i fordel for en ”constrained maximizing”. Gauthier mener altså at i kraft av rasjonalitet alene så gir det individer grunner nok å samarbeide, altså trenger de ikke Hobbes suveren for å opprettholde samarbeidet seg i mellom. Tidligere så har jeg vist hvordan Gauthier innførte skillet naturlig og konvensjonell rasjonalitet hvorav den naturlige skulle innholde begrepet om selfpreservation. Skillet er radikalt forskjellig fra Hobbes definisjon siden selfpreservation er definert under rasjonalitet og ikke som en grunnleggende faktor ved mennesket som opprettholder muligheten for videre strategisk atferd. Selv om Gauthier satte selfpreservation som universell, så gjør det ikke forskjell på det faktum at om Sokrates hadde større ”begjær” i henhold til lovens gyldighet enn sitt eget liv så vil dette ses på som rasjonell atferd hos Gauthier. Vi ser hvordan Gauthier forsøker å etablere moral ut fra rasjonalitets begrep om nyttemaksimering, men Gauthier må allikevel ikke regnes som utilitarist siden argumentasjonen ikke bygger på nyttigst for flest mulig. Uten på relativ fortjeneste for individet. Intensjonen er å etablere et moralbegrep i meget snever forstand. Forhandlingen gjelder bare det kooperative overskudd som utgjører forskjellen i den økonomiske produkt av samfunnet som resultat av sosialt samarbeid. Men i eksemplet med slaver viste Gauthier oss det han påsto? Viset han ikke egentlig at ”herrer” handlet irrasjonelt når de inngikk en forhandlingssituasjon med ”slaver” (som ikke kan regnes for strategiske i en forhandlingssituasjon med sine herrer) som fikk dem til å miste kontroll over situasjonen? Slavene var som sagt tvunget inn i forhandling siden de var slaver, men når de ikke var slaver lenger så forandret sig deres spilleplan og de trengte ikke å arbeide så hardt.
”Det er irrasjonelt å frykte døden, fordi den døde ikke føler smerte og gudene vil ikke straffe oss når livet er over” - Epikur
3. OPPRETTHOLDELSEN AV KONTRAKTEN
”Hvordan kan Hobbes suveren forvente seg at få sine undersåtter å gjøre hva han ønsker i tilfeller det ikke ligger i deres interesser?”
3.1 Hobbes
For at mennesket skal forhindres i å gjøre det som er mest rasjonelt så gir hver enkelt av individene opp sine rettigheter (first strike). Måten å gjøre dette på er å appellere til menneskets evne å tenke strategisk (egoisme), vi har tidligere behandlet menneskets frykt og kalkuleringsevne i naturtilstanden, og denne benytter Hobbes seg av igjen. Eneste måten å legitimere kontrakten på er hvis aktøren føler frykt for å bryte den. Aktøren kan se rent rasjonelt at det er gunstig at følge kontrakten hvis å bryte den innebær smerte. Naturtilstanden forlates av frykt og gåes ikke tilbake til av frykt. Det er strategisk å gå ut av naturtilstanden, oppgi dens ”rett til alt” og inngå en pakt og gjøre det vanskelig å bryte kontakten.
Hobbes innfører så begrepet suveren i sin kontraktteori. Suverenitetsbegrepet hadde Hobbes lånt fra Jean Bodin33. Jean Bodin hadde hevdet at de opprinnelig frie og ville folkeslag hadde underkastet seg staten eller kongen. Det som gjorde staten/kongen til suveren var at han verken trengte å spørre til råds når han laget lover, eller selv trengte følge disse lover34. Overfor lovens kilde kan ikke loven brukes. Suverenen var kort sagt identisk med fellesviljen og loven selv. Suverenen er det eneste virkelig autonome og undersåtter er heteronom, underlagt hans vilje. Denne omnipotente suveren skulle være grusom og nådesløs for å bevare samfunnskontrakten slik at mennesket ikke skulle ende opp i naturtilstanden på nytt. Siden kongens tidligere legitimitet for sitt embete (innsatt av Gud) ble opphevet i og med protestantismen så var i teorien alle mennesker like godt egnet til å styre35, alle er omtrent like sterk, intelligent, med mer. ”Human equality is supported by the fact that men are equally capable of killing one and another”36. Så finnes det ingen andre grunner en behov for stabilitet. Det måtte altså være en som var i stand til å oppvise brutalitet og unåde for å tøyle driftene til mennesket med trusler og utføring av sanksjoner ”tye them by feare to punishment”37. Suverenen står over loven, men det er viktig at loven utformes på en slik måte at den er I samsvar med undersåttenes selfpreservation ”the safety of the people is the supreme law”38.
Altså de eneste grunner å danne en stat på er ut fra den egenkjærlighet som dominerer mennesket. Naturtilstanden forlates av egoisme (sikkerhetsgrunner) og gåes ikke tilbake til av frykt for sanksjoner. Overgang fra naturtilstand til statsdannelse kan ses på som rent strategisk ut fra den kalkuleringsevne som ligger i det individuelle ønsket om selvopprettholdelse (men som jeg tidligere skrev så får ikke disse begreper blandes sammen slik Gauthier gjør). I Hobbes samfunnsdannelse rår frykten for loven (suverenen) det er det eneste som forhindrer at borgerne skal forgripe seg mot hverandre. Men i Hobbes verden finnes ikke andre grunner til samarbeid en ren egoisme. Derfor så faller samarbeid sammen lett hos Hobbes og det eneste som forhindrer overgrepen er suverenens ”makt er rett”. Vi skal se på et annen alternativ som blir omtalt som ”rational choice”. Handlinger kan samsvare med de kategoriske imperativ men trenger altså ikke være utledet fra dem i kraft av en god vilje. Kjøpmannen handlet slik han gjorde fordi det var det strategiske valget. Det samme kan ses på i forhold til Hobbes stat der mennesker unnlater å stjele fra hverandre ut fra en rent kalkulerende evne, hvis jeg stjeler så får jeg hundre piskeslag eller lignende. Dette er i samsvar med en maksime formulert i det kategoriske imperativ som sier at forbud mot tyveri er en allmenngyldig regel. Men handlingene i eksemplene var ikke utledet fra en slik moralitet men legalitet. Altså ikke av respekt for det ene men av frykt for det andre. I de to forrige avsnittene viset jeg hvordan en ukjent forfatter hadde argumentert for rettferdighet som ”middelveien” mellom to polare standpunkter i ”naturtilstanden”. Det beste, å gjøre urett uten å straffes og det verste, lide urett uten tilstreklig makt til hevn. I forrige avsnitt viset jeg en spillteoretisk interpretasjon av aktørene i pakter uten sanksjoner, hvor det var strategisk optimale var avvik. Med innføring av suveren så blir spillkonteksten annerledes. Kan sammenlignes med ”mafioso spillteori” der avvik fører til sanksjoner. Suverenen kan innta rollen som mafiaboss som slår i hjel/grundig juler opp den som avviker. I ordinær spilleteori vil det alltid være gunstig å avvike (maksimere egen velferd om enn på bekostning av andre). Men i ”mafioso spill” så vil det være en risiko ved avviket. Vi så hvordan Hobbes karakteriserte preferanser som stred mot selfpreservation som irrasjonell. Hobbes innføring av suverenen er en trussel mot selfpreservation ved avvik. Det blir irrasjonelt å avvike fra spillet (samfunnskontrakten) og tjenelig å samarbeide. Dette er Hobbes løsning på ”fangens dilemma”, suverenen med sanksjoner opphever således krigstilstanden fra naturtilstanden.
3.2 Kant
Kant avviser at den vanlige borger har rett til å opponere mot et urettferdig regime. Tvert om er det en plikt å tolerere selv den verste maktmisbruk. Enn videre bestrider Kant også retten til ulydighet. Hans begrunnelse er at enkeltpersoners rett til motstand av denne art tenderer mot å oppheve selve lovgivningen og all samfunnsmessig orden, og ikke lar seg universalisere.
Men er det ut fra det teoretiske imperativ nok å forstå det kategoriske imperativ hos Kant, altså gunstig for meg hvis alle gjør sånn? Kant selv sa at han ikke kunne være sikker på at den sanne dyd eksisterte. I eksempelet med kjøpmannen så ser vi det som ser ut til å være en spenning mellom det å sikre egen materiell interesse (gevinst ved det å lure barnet) og det å handle sosialt sømmelig. Men hva er så dette ”å handle sosialt sømmelig”? Det å handle i overensstemmelse med normer i samfunnet kan jo være rent egoistisk motivert.
I følge Kant er ikke viljen autonom med mindre den er uavhengig empiriske sanksjoner (forventninger om straff eller belønning). I et slikt tilfelle er viljen heteronom og ikke autonom. Moralske handlinger kan ikke reduseres til en instrumentell eller strategisk fornuft (ikke gjøre ondt i frykt for helvete og lignende).
3.4 Rawls
Rawls er opptatt av samfunnsinstitusjonene delvis fordi de er uunngåelige, og fordi det er knyttet sanksjoner til dem. Han understreker at samfunnsmedlemmene må slutte opp om institusjonene ikke bare ut fra frykt for tvang fordi da står stabiliteten på spill. Oppslutningen må også skje fordi borgerne betrakter samfunnsinstitusjonene som rettferdige og dermed normativt legitime. Men oppnår Rawls modell momentan rettferdighet for de som er dårligst stilt? Eller er tanken at samfunnsmodellen skal generere økonomisk vekst som i sin tur skal dryppe på de økonomisk vanskeligstilte? Rawls vil først og fremst ha like grunnleggende frihet og rimelig like muligheter. Men krever i tilegg at de sameksisterer i en slik måte at det oppmuntrer til å bidra på en slik måte at det genererer økt produksjonsvekst, som i sin tur distribueres for å øke rikdomsnivå og velferd til alle grupperinger involvert. Frihet og rimelig like muligheter står a priori krav for rettferdighet. Sameksistens eller samarbeid står som et andre krav men som har som mål å oppfylle disse a priori krav uten å ofre dem. I et rettferdig samfunn kan og bør økonomiske eller sosiale ulikheter forekomme. Dette prinsipp som rettferdiggjør ulikhet i inntekt og velferd er det Rawls kaller ”difference principle”. I henhold til dette prinsipp så vil samfunnet være høvelig rettferdig i rawlsiansk forstand, men ikke perfekt rettferdig fordi det ikke maksimerer inntekten for den gruppe som er dårligst stilt. Selv om Rawls er kjent for utsagnet maksimere for de som er dårligst stilt så forteller ikke det hele sannheten uten mer det optimale tilfelle som i teorien skal kunne oppnåes i det lange løp. Etter et visst antall forbedringer for de verst stilte er det sannsynlig at samfunnet vil komme til et endepunkt, der det ikke lenger er mulig å fordele på en slik måte at det ikke forverrer situasjonen for en annen gruppe. 1/5 godt stilt, 3/5 middels godt stilt, 1/5 dårlig stilt og 1/5 som ligger helt på bunns. En omfordeling som har oppnådd maksimert gode for den siste 1/5 uten å gjøre en relativ forverring i forhold til kollektivet vil være en oppnådd målsetning
3.3 Gauthier
Tidligere så viste jeg hvordan Gauthier mente at han hadde bevist at det strategiske valg for aktører i ”fangens dilemma” situasjoner var å samarbeide. Han mente at dette var det rasjonelle valg. Argumentasjonen gikk ut på at den ene fangen aldri kunne vite om noe om den andre fangen, hvis de to hadde møtt hverandre så kunne de inngått en pakt om å tie for å oppnå det kollektivt gode. Hvis de to aktørene hadde møtt hverandre så hadde dette blitt gjort. Men Gauthier argumenterte også at uansett om de ikke skulle møtes så visste de om at den andre fangen også var en rasjonell aktør som handlet ut fra egen interesse. Det vil si at de to fangene visste at den andre fangen kom til å tilstå og dermed også var klar over at de var fordømt til å få maksimert sin egen straff. Men i denne innlysende kjennskap til sitt eget utfall så kan begge rasjonelle aktører se det hypotetisk fremfor seg hvordan situasjonen hadde blitt hvis de ikke tilsto og begge fortsatt å tie. Som rasjonelle aktører så ville de se at dette er det optimale er å gå bort fra ”straightforward maximizing” og i mot en ”constrained maximizing” atferd.
KONKLUSJON AV PROBLEMSTILLING
Det ser ut som om det er vanskelig å utlede et begrep om rettferdighet ut fra alene begrepet rasjonelle aktører. Forsøkene har vært mange og kreative, men det finnes flere innvendninger mot dem enn de har å tilby. Problemet med dem er at nesten alle enten faller på argumentet de skal forsøke at forsvare (Gauthier) eller så blir argumentasjonen alt for abstrakt og syntetisk (som i Rawls tilfelle). Den eneste som ironisk nok ser ut til å kunne holde stikk i strid mot sine kritiker er nettopp den som Rawls og Gauthier har brukt som utgangspunkt til sin forbedring av nemlig Hobbes selv. Hvis vi antar at mennesket bare er et egoistisk nyttemaksimerende individ så er det bare Hobbes suveren som virker å kunne ha en realistisk innvirkning. Forsøk på å blande egoisme, frihet, etikk og særdeles politikk ser ut til å være en håpløs oppgave. I nyere tid så er det etter min mening bare en teori som ser ut til å kunne ha en løsning på problemet og det er spilleteorien når det rår usikkerhet om antall spillomganger. I alle andre tilfeller så vil det være rasjonelt å gjøre et ”røverkjøp” og lure sine med (mot)mennesker. ”Hobbes Foole” stikker frem uansett teori eller begrunnelse og ødelegger hele konstruksjonen. I Rawls hypotetiske ”original position” kan det være rasjonelt å velge det som felles gir det beste utfall på andre siden sløret. Ikke bare er det sikkert at dette vil generere et rettferdig samfunn, det vil heller ikke forhindre ”Hobbes Foole” å ”se sitt snitt” hver gang det tilbyr seg. Hvorfor skal han være nøyd med det utfall han fikk om han kan gjøre det bedre for seg selv. Rawls forsvarer seg med en ”rettferdighet sans” i aktørene, men det holder ikke stikk siden han ikke forklarer hvordan den rettferdighetssans skulle springe ut fra en teoretisk fornuft. Var det ikke nettopp rettferdighet han ville begrunne med sitt eksperiment ut fra teoretisk fornuft? i stedet forutsatte han rettferdighet i premissene for å kunne bevise at det gikk an å utlede rettferdighet. Ikke ens Hobbes egen suveren klarer å forhindre ”the Foole” optimalt. Også der vil han handle på den måte det er mest gunstig hvis han ikke løper noen umiddelbar risiko for å bli tatt. Men hobbes har en stor fordel i forskjell for de andre og det er Hobbes sterke posisjonering av selfpreservation. Hos Hobbes så er the Foole nettopp irrasjonell når han kalkulerer nyttemaksimering opp mot selfpreservation. Hvilket han gjør når han risikerer å bli ”tatt av mafiaen” (husker at jeg sammenlignet Hobbes suveren med mafia spill i spillteori?). Gauthier skal forsøke å vise at det er rasjonelt at ikke være rasjonell. Men det virker som både han og Rawls glemmer det Hobbes gikk ut fra, nyttemaksimeringens realitet. Hvis vi skal regne mennesket som bare en kalkulerende maskin så kan vi ikke si at det er mest rasjonelt å dele på en kake når man kan ta hele kaken selv. Gauthier mente at det er rasjonelt å gå bort fra det hobbesianske ”straightforward maximizing” og i stedet mot et ”constrained maximizing”. Min påstand til dette er at dette vil bare fungere under uvisshet. Det er bare rasjonelt så lenge det finnes utsikter for flere lån, bedre handel osv. Strukturen i Gauthiers argument hviler på Hobbes argumenter om gjensidige fordeler i Leviathan, men Gauthier har så stor tro på mennesket (eller maskinen) at han ikke tror at Suverenen er nødvendig. Han tror som sagt at det holder å endre syn på hva som er rasjonelt i ulike situasjoner. Gauthier mener at alle mennesker er like rasjonelle, derfor så kommer deres ”onde hensikter” å lyse igjennom. Et menneske som er CM skal kunne kjenne igjen et annet CM for samarbeid og avsløre et SM for å ikke samarbeide. Dette argument hviler på hans urealistiske argument om ”likhet” blant aktørene. Han forutsetter at mennesket har en velutviklet sans til fordommer, fordommer som avslører hensikter i andre aktører (poker er således en umulighet i Gauthiers verden). For det andre så forutsetter denne verden en overvekt av CM for ellers vil det ikke være rasjonelt å bli CM aktør. Men dette er i sin tur ennå mer problematisk fordi det må være noen som velger å bli den første CM og dette er jo et fullstendig irrasjonelt valg å ta. Likeverdig rasjonalitetsbegrep er problematisk sammen med en likverdig fordelings teori. Gauthier sier at det er rasjonelt å samarbeide, men det vil jo alltid rent mekanisk være rasjonelt å avvike hvis den andre vil samarbeide. Avtaler som ikke innholder noen form for sanksjonstrussel vil aldri være gyldig i slike verdener som kun tar hensyn til menneskets strategiske fornuft. At si som Gauthier gjør at det er rasjonelt å samarbeide er en meningsløs utviding av begrepet rasjonalitet (strategisk). Begrepet rasjonalitet som en kalkulerende mekanisme bør fortsatt ligge på det atomære nivået fra Hobbes og ikke utvides til å bety noe mer enn det gjør. Gauthier og Rawls oppgraderer atomet rasjonalitet til et molekyl som ikke lengre har grunnegenskapen til atomet.
Det kommer alltid at være strategisk å være strategisk. En spade er en spade.
.
!!
Men, jag ska försöka försvara min ståndpunkt. Du säger att kaos är något man skapar. Jag utgår ifrån att du med "man" då menar människan. Detta innebär att endast människan har denna unika egenskap att skapa kaos. Eftersom människan är ensam om egenskapen så kan alltså kaos endast finnas där människan har kunnat skapa det. Detta resonemang leder till att allt sådant som kan identifieras som kaos i kosmos, egentligen är välordnade system.